Original: Flickan och kråkan av Mikael Wiehe.  

Oversatt av Tor-Arne Riksheim og godkjent av Mikael Wiehe.

Æ satt her om dagen og leste mitt blad
en dag som så mang en gang før
Å æ tenkte på alle de drømman æ drømt
som en etter en har tatt slutt
Da så æ et bilde av ei jente
med ei skadeskutt kråke i favn.
Ho spreng gjennom skogen så fort,
så fort som ho aldri har gjort.
Ho spreng der med flagrende lokka,
so spreng der på tynne bein.
Å ho håpa å trur, å ho trygla å ber,
at det ikkje skal være førr seint.

Å jenta e lita å håret e lyst,
å hennes kinn e så flammende rød.
Å kråka e tung og kraende svart,
og om ei stund e den alldeles død.
Men jenta ho spreng førr livet,
med ei skadeskutt kråke i favn.
Ho spreng i mot trygghet å varme,
førr det som e rett og sant.
Ho spreng der med tindrende øya,
ho spreng der på tynne bein.
Førr ho veit det e sant, det som pappa har sagt,
At finns det liv, e det aldri førr seint.

Så begynt æ å skjelve i angst og i nød,
æ rista i redsel å skrekk.
Førr æ vesst jo alldeles så tydelig å klart,
at det va bilde av mæ sjøl æ hadde sett.
Førr mett håp e ei skadeskutt kråke,
å  æ  e  et  sprenganes barn,
som trur det finns nån som kan hjelpe mæ,
som trur det finns nån som har svar.
Å æ spreng der med bankanes hjerte,
æ spreng der på tynne bein.
Å æ trygla å ber, selv æ egentlig veit,
at det allerede e aldeles førr seint.